Land i Sentral-Afrika
Hvor mange nasjoner i Sentral-Afrika
Sentral-Afrika ligger i den midtre delen av Afrika, og består av 9 land. Her er en alfabetisk liste over alle land i Sentral-Afrika: Angola, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Den demokratiske republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon, Republikken Kongo og Sao Tome og Principe. Blant dem tilhører tre PALOP – portugisisktalende afrikanske land (Angola, Ekvatorial-Guinea og Sao Tome og Principe).
1. Angola
Angola er en republikk i det sørvestlige Afrika og grenser mot Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Atlanterhavet i vest. Portugisisk er det offisielle språket i Angola og har en befolkning på litt over 24 millioner.
 |
|
2. Kamerun
Kamerun, formelt Republikken Kamerun, er en enhetlig stat i det sentrale og vestlige Afrika.
 |
|
3. Tsjad
Tsjad, offisielt republikken Tsjad, er en stat i Sentral-Afrika. Det grenser til Libya i nord, Sudan i øst, Den sentralafrikanske republikk i sør, Kamerun og Nigeria i sørvest, og Niger i vest. Den nordlige delen av Tsjad ligger i Sahara-ørkenen.
 |
|
4. Gabon
Gabon, formelt Republikken Gabon, er en republikk ved ekvator i det vestlige Sentral-Afrika. Landet grenser til Kamerun, Kongo-Brazzaville, Ekvatorial-Guinea og Atlanterhavet.
 |
|
5. Ekvatorial-Guinea
Ekvatorial-Guinea er en av de minste statene i Afrika. Landet ligger dels på fastlandet i Vest-Afrika og dels på fem bebodde øyer. Landet grenser til Kamerun og Gabon samt Biafrabukta i Atlanterhavet.
 |
|
6. Den sentralafrikanske republikk
Den sentralafrikanske republikk er en republikk i Sentral-Afrika som ligger like nord for ekvator. Landet grenser til Tsjad, Sudan, Sør-Sudan, Kongo-Kinshasa, Kongo-Brazzaville og Kamerun. Omtrent 4,6 millioner mennesker bor i Den sentralafrikanske republikk.
 |
|
7. Republikken Kongo
Republikken Kongo, ofte referert til som Kongo-Brazzaville (RC), er en stat i Sentral-Afrika.
 |
|
8. Den demokratiske republikken Kongo
Den demokratiske republikken Kongo (DRC), eller som det ofte kalles Kongo-Kinshasa, er en stat i Sentral-Afrika. Det er det nest største landet i Afrika når det gjelder areal og grenser i nord til Kongo-Brazzaville, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Uganda, Rwanda, Burundi, Tanzania, Zambia, Angola og en liten kyststripe til Atlanterhavet. Den demokratiske republikken Kongo har den fjerde største befolkningen i Afrika med litt over 77 millioner innbyggere.
 |
|
9. Sao Tome og Principe
 |
|
Land i Midt-Afrika etter befolkning og hovedsteder
Som nevnt ovenfor er det ni uavhengige land i Midt-Afrika. Blant dem er det største landet DR Kongo og det minste er Sao Tome og Principe når det gjelder befolkning. Den fullstendige listen over mellomafrikanske land med hovedsteder er vist i tabellen nedenfor, rangert etter siste totale befolkning.
| Rang | Land | Befolkning | Landareal (km²) | Hovedstad |
| 1 | Den demokratiske republikken Kongo | 86.790.567 | 2.267.048 | Kinshasa |
| 2 | Angola | 30 175 553 | 1 246 700 | Luanda |
| 3 | Kamerun | 24.348.251 | 472.710 | Yaounde |
| 4 | Tsjad | 15.692.969 | 1 259 200 | N’Djamena |
| 5 | Den sentralafrikanske republikk | 5.496.011 | 622.984 | Bangui |
| 6 | Republikken Kongo | 5.380.508 | 341 500 | Brazzaville |
| 7 | Gabon | 2.172.579 | 257.667 | Libreville |
| 8 | Ekvatorial-Guinea | 1.358.276 | 28.051 | Malabo |
| 9 | Sao Tome og Principe | 201.784 | 964 | São Tomé |
Kart over sentralafrikanske land
Kort historie om Sentral-Afrika
Tidlige menneskelige bosetninger
Forhistorisk epoke
Sentral-Afrika, rikt på naturressurser og biologisk mangfold, har en dypt forankret historie som går tilbake til forhistorisk tid. Arkeologiske bevis tyder på at mennesker har bebodd regionen i tusenvis av år. Tidlige menneskelige bosetninger var i stor grad sammensatt av jeger-samlersamfunn. Spesielt Kongo-bassenget spilte en avgjørende rolle som habitat for tidlige mennesker. Gjenstander som steinverktøy og keramikk funnet i områder som Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Den sentralafrikanske republikk (CAR) indikerer tilstedeværelsen av avanserte forhistoriske kulturer.
Utvikling av landbruket
Utviklingen av jordbruk rundt 3000 f.Kr. markerte et betydelig skifte i Sentral-Afrikas historie. Innføringen av gårdsdrift førte til etablering av mer faste bosetninger. Tidlige landbrukssamfunn dyrket avlinger som hirse og sorghum og tamme dyr. Bantu-migrasjonen, som begynte rundt 2000 f.Kr., hadde en dyp innvirkning på regionen. Bantu-talende folk spredt over Sentral-Afrika, og brakte med seg landbrukspraksis, jernbearbeidingsteknologi og nye sosiale strukturer.
Gamle riker og imperier
Kongoriket
Et av de mest fremtredende eldgamle kongedømmene i Sentral-Afrika var kongeriket Kongo. Den ble etablert på 1300-tallet og dekket deler av dagens Angola, DRC, Republikken Kongo og Gabon. Kongoriket var svært sentralisert og sofistikert, med en strukturert regjering, levende handelsnettverk og en rik kulturarv. Hovedstaden, Mbanza Kongo, var et stort bysentrum. Kongeriket drev handel med europeiske makter, spesielt portugiserne, som ankom på 1400-tallet. Denne kontakten hadde både positive og negative effekter, inkludert spredningen av kristendommen og den ødeleggende virkningen av den transatlantiske slavehandelen.
Luba og Lunda Empires
I savanneområdene i dagens DRC dukket Luba- og Lunda-imperiene opp mellom 1300- og 1600-tallet. Luba-imperiet, grunnlagt av kong Kongolo, utviklet et komplekst politisk system og en økonomi basert på jordbruk, fiske og handel. Lunda-imperiet, i sør, vokste ut av Luba-staten og utvidet seg gjennom allianser og erobringer. Begge imperiene spilte betydelige roller i regionale handelsnettverk, og utvekslet varer som elfenben, kobber og salt.
Europeisk utforskning og kolonialisme
Tidlige europeiske kontakter
Europeisk utforskning av Sentral-Afrika begynte på slutten av 1400-tallet, med portugisiske oppdagelsesreisende som begav seg inn i regionen. Det var imidlertid ikke før på 1800-tallet at den europeiske interessen for Sentral-Afrika ble intensivert. Oppdagere som David Livingstone og Henry Morton Stanley gjennomførte omfattende ekspedisjoner, kartla regionen og dokumenterte dens folk og landskap. Beretningene deres fremmet europeiske ambisjoner om kolonisering.
Kamp for Afrika
Berlin-konferansen 1884-1885 markerte den formelle delingen av Afrika blant europeiske makter, noe som førte til koloniseringen av Sentral-Afrika. Regionen ble først og fremst delt mellom Belgia, Frankrike og Tyskland. Belgias kong Leopold II etablerte personlig kontroll over Fristaten Kongo, og utnyttet dens ressurser og folk med brutal effektivitet. Grusomhetene som ble begått i denne perioden, inkludert tvangsarbeid og massedrap, førte til internasjonal fordømmelse og til slutt overføring av kontroll til den belgiske regjeringen i 1908.
Frankrike koloniserte territorier som skulle bli Gabon, Kongo-Brazzaville og CAR, mens Tyskland kontrollerte deler av dagens Kamerun og Rwanda. Kolonitiden brakte betydelige endringer, inkludert innføring av nye administrative systemer, utvikling av infrastruktur og utnyttelse av naturressurser. Imidlertid førte det også til forflytning av urbefolkninger, kulturell forstyrrelse og motstandsbevegelser.
Uavhengighetsbevegelser
Tida etter andre verdenskrig
Etterdønningene av andre verdenskrig og den globale bølgen av avkolonisering førte til uavhengighetsbevegelser over hele Sentral-Afrika. Nasjonalistiske ledere og bevegelser dukket opp, som tok til orde for selvbestemmelse og slutten på kolonistyret. I Belgisk Kongo ble Patrice Lumumba en fremtredende skikkelse som førte landet til uavhengighet i 1960. Overgangen ble imidlertid preget av politisk ustabilitet, noe som førte til Lumumbas attentat og fremveksten av Joseph Mobutu, som etablerte et diktatorisk regime som varte til 1997.
franske og portugisiske territorier
Franske kolonier i Sentral-Afrika fikk også uavhengighet på begynnelsen av 1960-tallet. Gabon, Republikken Kongo og CAR ble suverene nasjoner, som hver sto overfor sine egne utfordringer etter uavhengighet, inkludert politisk ustabilitet, kupp og økonomiske vanskeligheter. I de portugisiske områdene var kampen for uavhengighet lengre og mer voldelig. Angola, for eksempel, utholdt en langvarig krig for uavhengighet som varte til 1975.
Tida etter uavhengighet
Politiske og økonomiske utfordringer
Tiden etter uavhengighet i Sentral-Afrika har vært preget av en blanding av fremgang og vedvarende utfordringer. Mange land i regionen har slitt med politisk ustabilitet, borgerkriger og økonomiske vanskeligheter. DRC, for eksempel, opplevde flere konflikter, inkludert den første og andre Kongo-krigen, som involverte mange afrikanske nasjoner og resulterte i millioner av dødsfall. På samme måte har CAR møtt kronisk ustabilitet, med gjentatte kupp og pågående væpnede konflikter.
Innsats mot stabilitet og utvikling
Til tross for disse utfordringene har det vært arbeidet med å oppnå stabilitet og fremme utvikling. Regionale organisasjoner som Det økonomiske fellesskapet for sentralafrikanske stater (ECCAS) og internasjonale intervensjoner har hatt som mål å fremme fred og samarbeid. Land som Gabon og Ekvatorial-Guinea har brukt oljeressursene sine til å drive økonomisk vekst, selv om bekymringene for styresett og rettferdig fordeling av rikdom vedvarer.
Samtidsspørsmål og fremtidsutsikter
Miljømessige og sosiale spørsmål
Sentral-Afrika står overfor betydelige samtidsproblemer, inkludert miljøforringelse, fattigdom og helsekriser. Kongo-bassenget, en av verdens største regnskoger, er truet av avskoging og klimaendringer, som påvirker biologisk mangfold og lokalsamfunn. Innsats for å beskytte miljøet og fremme bærekraftig utvikling er avgjørende for regionens fremtid.
Veien til bærekraftig utvikling
Ser vi fremover, innebærer Sentral-Afrikas vei til bærekraftig utvikling å ta opp sine komplekse utfordringer samtidig som man drar nytte av sine enorme ressurser og motstandsdyktige befolkninger. Styrking av styresett, fremme regionalt samarbeid og investering i utdanning, helsevesen og infrastruktur er viktige skritt mot en lysere fremtid. Regionens rike kulturarv og mangfoldige naturlandskap gir unike muligheter for turisme og kulturutveksling, noe som bidrar til den totale utviklingen.
