Land i Nord-Afrika
Hvor mange nasjoner i Nord-Afrika
Ligger i den nordlige delen av Afrika, består Nord-Afrika av 7 land. Her er en alfabetisk liste over alle land i Nord-Afrika: Algerie, Egypt, Libya, Marokko, Sudan, Sør-Sudan og Tunisia.
1. Algerie
Algerie er et land i Nord-Afrika og på overflaten det største landet i Afrika og grenser til Tunisia, Libya, Niger, Mali, Marokko og Mauritania. Hovedstaden i Algerie heter Alger og det offisielle språket er arabisk.
|
2. Egypt
Egypt er en republikk i det østlige Nord-Afrika ved Middelhavet og Rødehavet. Egypt grenser til Middelhavet i nord, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst, Sudan i sør og Libya i vest. Omtrent 80 % av Egypts innbyggere bor i nærheten av den store elven Nilen.
|
3. Libya
Libya, formelt Staten Libya er en stat i Nord-Afrika. Libya ligger mellom Egypt i øst, Sudan i sørøst, Tsjad og Niger i sør, Algerie og Tunisia i vest og Middelhavet i nord med øya Malta som nærmeste land.
|
4. Marokko
Marokko, formelt kongeriket Marokko, er et land i det vestlige Nord-Afrika. Det er et av de nordligste landene i Afrika. Landet grenser til Algerie, Vest-Sahara, Spania og Atlanterhavet og Middelhavet.
|
5. Sudan
Sudan, formelt Republikken Sudan, noen ganger kalt Nord-Sudan, er et land i Nord-Afrika, som ofte også regnes som en del av Midtøsten.
|
6. Sør-Sudan
Sør-Sudan, formelt Republikken Sør-Sudan, er en stat i Øst-Afrika. Sør-Sudan grenser til Sudan i nord, Uganda, Kenya og Den demokratiske republikken Kongo i sør, Etiopia i øst og Den sentralafrikanske republikk i vest. Nasjonen ble dannet i 2011 ved utbrudd fra Sudan.
|
7. Tunisia
Tunisia, formelt Republikken Tunisia er en stat i Nord-Afrika, på den sørlige kysten av Middelhavet. Landet grenser til Algerie i vest og Libya i sørøst.
|
Land i Nord-Afrika etter befolkning og hovedsteder
Som nevnt ovenfor er det syv uavhengige land i Nord-Afrika. Blant dem er det største landet Egypt og det minste er Libya når det gjelder befolkning. Den fullstendige listen over nordafrikanske land med hovedsteder er vist i tabellen nedenfor, rangert etter siste totale befolkning.
Rang | Land | Befolkning | Landareal (km²) | Hovedstad |
1 | Egypt | 98 839 800 | 995 450 | Kairo |
2 | Algerie | 43.378.027 | 2.381.741 | Alger |
3 | Sudan | 41.617.956 | 1.861.484 | Juba |
4 | Marokko | 35.053.200 | 446 300 | Rabat |
5 | Tunisia | 11.551.448 | 155.360 | Tunis |
6 | Sør-Sudan | 12.778.239 | 619.745 | Juba |
7 | Libya | 6.777.452 | 1.759.540 | Tripoli |
Kart over nordafrikanske land
Kort historie om Nord-Afrika
Gamle sivilisasjoner
Predynastiske og tidlige dynastiske perioder
Nord-Afrikas historie er dypt sammenvevd med noen av de tidligste kjente menneskelige sivilisasjonene. Regionens mest kjente eldgamle sivilisasjon er det gamle Egypt, som dukket opp langs Nilen. Den predynastiske perioden (ca. 6000-3150 f.Kr.) så utviklingen av tidlige jordbrukssamfunn og dannelsen av politiske strukturer. Denne epoken kulminerte i foreningen av Øvre og Nedre Egypt av kong Narmer, og markerte begynnelsen på den tidlige dynastiske perioden (ca. 3150-2686 f.Kr.).
Gamle, mellomstore og nye kongedømmer
Det gamle riket (ca. 2686-2181 f.Kr.) er kjent for byggingen av pyramidene i Giza, inkludert den store pyramiden bygget for farao Khufu. Denne epoken var preget av sentralisert makt og monumental arkitektur. Midtriket (ca. 2055-1650 f.Kr.) fulgte en periode med ustabilitet og er kjent for sine prestasjoner innen litteratur, kunst og militær organisasjon.
Det nye riket (ca. 1550-1077 f.Kr.) markerte Egypts høydepunkt av makt og velstand. Faraoer som Hatshepsut, Akhenaten og Ramses II utvidet imperiet og satte i gang betydelige byggeprosjekter, inkludert templer og graver i Kongenes dal. Det nye kongerikets tilbakegang begynte med invasjoner av sjøfolkene og interne stridigheter.
Kartago og fønikerne
I den vestlige delen av Nord-Afrika etablerte fønikerne byen Kartago (dagens Tunisia) rundt 814 fvt. Kartago vokste til en stor maritim og kommersiell makt, som dominerte handelen i Middelhavet. Det karthagiske riket nådde sitt høydepunkt under ledelse av generaler som Hannibal, som berømt krysset Alpene for å utfordre Roma under den andre puniske krigen (218-201 fvt). Imidlertid falt Kartago til slutt til Roma i 146 fvt etter den tredje puniske krigen, noe som førte til etableringen av den romerske provinsen Afrika.
Romerske og bysantinske perioder
Romersk Nord-Afrika
Etter de puniske krigene utvidet Roma sin kontroll over Nord-Afrika. Regionen ble en avgjørende del av Romerriket, kjent for sin landbruksproduksjon, spesielt hvete og olivenolje. Byer som Leptis Magna, Kartago og Alexandria blomstret under romersk styre, og fungerte som viktige sentre for handel, kultur og læring.
Bysantinsk Nord-Afrika
Etter det vestromerske imperiets fall på 500-tallet e.Kr., opprettholdt det bysantinske riket (det østlige romerske riket) kontrollen over deler av Nord-Afrika. Den bysantinske perioden så fortsettelsen av romersk kulturell og arkitektonisk påvirkning, samt spredningen av kristendommen. Imidlertid møtte regionen økende press fra berberstammer og interne stridigheter, noe som svekket den bysantinske kontrollen.
Islamsk erobring og dynastier
Tidlig islamsk ekspansjon
På 700-tallet utvidet det islamske kalifatet seg til Nord-Afrika. De første erobringene begynte under Rashidun-kalifene og fortsatte under Umayyad-kalifatet. På begynnelsen av 800-tallet var det meste av Nord-Afrika blitt innlemmet i den islamske verden. Spredningen av islam brakte betydelige kulturelle, religiøse og språklige endringer, samt etableringen av nye byer og handelsnettverk.
Fatimid- og Almohad-dynastiene
Fatimid-kalifatet, grunnlagt av det sjia-fatimidiske dynastiet på 1000-tallet, etablerte sin hovedstad i Kairo, og forvandlet byen til et stort politisk og kulturelt sentrum. Fatimidene styrte store deler av Nord-Afrika, Egypt og Levanten frem til 1100-tallet da Ayyubid-dynastiet, grunnlagt av Salah al-Din (Saladin), tok kontroll.
Almohad-dynastiet, et berbisk berber-muslimsk dynasti, dukket opp på 1100-tallet, med opprinnelse fra Atlasfjellene i Marokko. Almohadene forente store deler av Nord-Afrika og Spania under deres styre, fremmet en streng tolkning av islam og fremmet en periode med intellektuell og kulturell oppblomstring. Deres regjeringstid begynte imidlertid å avta på 1200-tallet, noe som ga opphav til nye makter i regionen.
Osmansk tid
Osmansk erobring og administrasjon
På begynnelsen av 1500-tallet hadde det osmanske riket utvidet sin rekkevidde til Nord-Afrika. Osmanerne etablerte kontroll over store territorier inkludert dagens Algerie, Tunisia og Libya. Deres administrasjon brakte stabilitet og integrasjon inn i det større osmanske handelsnettverket, som koblet sammen Europa, Asia og Afrika. Til tross for osmansk overherredømme, opprettholdt lokale herskere ofte betydelig autonomi, spesielt i de fjerne provinsene.
Økonomisk og kulturell utvikling
Under osmansk styre så Nord-Afrika betydelig utvikling innen handel, jordbruk og urbanisering. Byer som Alger, Tunis og Tripoli ble travle sentre for handel og kultur. Perioden var også vitne til veksten av arkitektoniske og kunstneriske tradisjoner, og blandet osmanske og lokale berberiske påvirkninger. Utdanningsinstitusjoner, inkludert madrasas, spilte en avgjørende rolle i å spre kunnskap og islamsk vitenskap.
Kolonitiden
Europeisk kolonisering
1800-tallet markerte begynnelsen på europeisk kolonisering i Nord-Afrika. Frankrike begynte sin erobring av Algerie i 1830, noe som førte til en langvarig og brutal koloniseringsprosess. Tunisia falt under fransk protektorat i 1881, mens Italia invaderte og koloniserte Libya i 1911. Britene, med fokus på Egypt, etablerte formelt et protektorat over landet i 1882, selv om Egypt beholdt nominell uavhengighet under det osmanske riket frem til første verdenskrig.
Effekten av kolonisering
Kolonistyret brakte dyptgripende endringer i Nord-Afrika, inkludert innføring av nye administrative systemer, infrastruktur og økonomisk utnyttelse. Kolonimaktene fokuserte på å utvinne ressurser og integrere regionen i globale handelsnettverk, ofte på bekostning av lokalbefolkningen. Motstanden mot kolonistyret var utbredt, med bemerkelsesverdige skikkelser som Abdelkader i Algerie og Omar Mukhtar i Libya som ledet betydelige opposisjonsbevegelser.
Uavhengighet og moderne tid
Kamper for uavhengighet
På midten av 1900-tallet feide en bølge av uavhengighetsbevegelser over Nord-Afrika. Egypt fikk formell uavhengighet fra Storbritannia i 1922, selv om britisk innflytelse vedvarte til revolusjonen i 1952. Libya oppnådde uavhengighet i 1951, og ble kongeriket Libya. Algeries kamp for uavhengighet fra Frankrike kulminerte i Algerie-krigen (1954-1962), som endte med Algeries uavhengighet i 1962 etter en brutal konflikt.
Tunisia og Marokko oppnådde også uavhengighet fra Frankrike i 1956. Slutten på kolonistyret markerte begynnelsen på en ny æra for nordafrikanske land, preget av innsats for å etablere suverene stater, utvikle økonomier og møte sosiale og politiske utfordringer.
Utfordringer etter uavhengighet
Perioden etter uavhengighet i Nord-Afrika har vært preget av både fremgang og utfordringer. Nasjoner sto overfor problemer som politisk ustabilitet, økonomiske vanskeligheter og sosial uro. I Egypt brakte ledelsen til Gamal Abdel Nasser betydelige reformer og fokus på pan-arabisme, men førte også til konflikter som Suez-krisen i 1956.
Algerie, som kom ut av en ødeleggende krig, sto overfor interne stridigheter og økonomiske utfordringer. Libya, under Muammar Gaddafi, førte en politikk med radikal sosialisme og pan-afrikanisme, noe som førte til både utviklingsinitiativer og internasjonal isolasjon.
Samtidsutvikling
De siste tiårene har Nord-Afrika opplevd betydelige politiske og sosiale transformasjoner. Den arabiske våren i 2011 brakte dramatiske endringer i regionen, noe som førte til at mangeårige regimer i Tunisia, Libya og Egypt ble styrtet. Disse opprørene fremhevet utbredte krav om politisk frihet, økonomiske muligheter og sosial rettferdighet.
I dag fortsetter Nord-Afrika å navigere i komplekse utfordringer, inkludert økonomisk diversifisering, politiske reformer og regional sikkerhet. Innsats for å styrke regionalt samarbeid, møte klimaendringer og fremme bærekraftig utvikling er sentralt for regionens fremtidsutsikter.